Flokken svømte sørover og møtte den friske vinden når de rundet odden og her ser man hvor godt de er rustet til krappe bølger. Vannet sklir uhindret over dun og fjær og svømmeføttene og beina er sterke nok til å holde fremdriften igang og de ser ganske så avslappet og uanstrengte ut i sin ferd mot bølger og vind.
Hvitkinngås (Branta leucopsis) skilles lett fra den mye større canadagåsen ved å i tillegg ha nesten helt hvitt hode. Det er første gang jeg ser hvitkinngås fra tomten, men jeg har tidligere sett de på fyrsteilene i Oslofjorden. Hvitkinngåsen er faktisk langt flinkere til å stå i mot minken, som ellers på fyrsteilene tar den større grågåsen. Minken klarer å komme så overraskende på grågåsen at den kan bite seg fast i halsen og ta livet av den. Hvitkinngåsen har et godt vaktinnstink, slik at den rugende passes på av den andre og dermed varsler i tide til at den kan komme seg vekk, men faktisk også angripe og skremme minken vekk. Når jeg ser hvor få grågåsunger det er i området i forhold til hvikinngås, kan det tyde på at hvitkinngåsen har den beste strategien. Jeg sammenligner da med grågåspar som har hekket i reder som ikke er besøkt av bestandskontrollører som stikker hull i eggene.
Hekker normalt kun i arktis, som Svalbard, Grønland og Novaja Semlja, men det ble satt ut flere par for endel år siden og de har etablert en bærekraftig bestand som jo også sees av antallet unger på bildene.
Jeg vet ikke hvor disse har hekket, men om de har hekket sammen har det vært litt av et syn! Flokken var på ca 40 individer, med unger i ulike aldre.
Her ser vi en unge som ble klekket ganske tidlig i forhold til de fleste andre i flokken og dunet er nesten borte.
Denne er blant de siste kullene og har et stykke å vokse før den tar igjen de eldste.
Den høres slik ut:
Last updated on 8 November 2024
