At små muslinger er næringsgrunnlaget til disse fleskbjergene er nesten ikke til å tro. Vi mennesker må jo ha kniv for åpne levende skjell, mens de store hvalrossene som hverken har hender eller verktøy slafser i seg hundrevis på et blunk nede i mudderet. Det må mange til for å gjøre en hvalross mett, så det sier litt om hvilke mengder muslinger som lever rundt Svalbard.
De er ikke spesielt redde mennesker, og man kan komme ganske nært innpå uten at de blir det minste urolige om man tar små og rolige skritt. Man bør gå så man får vinden litt sidelengs fra flokken. Dette er spesielt viktig om de har ligget en stund og fått gjort skikkelig fra seg og så rullet og sauset seg godt inn i det. Da lukter det helt forferdelig! Jeg har gått motvinds en flokk skikkelig gjørmete hvalrosser en gang og det var en kvalmende opplevelse. Det var ikke gjørme men egen avføring som dekket flokken! Muslingsbasert promp og bæsj lukter ikke morsomt og de enorme mengdene som kommer ut av en flokk er nok til avbryte enhver tilnærming – i hvertfall mer enn noen sekunder.
Hvalrossene klumper seg gjerne sammen og slapper av på land etter endt måltid, som her på en myk og god sandstrand på Wahlbergøya sør i Hinlopenstredet.
Noen av hvalrossene så ut til å ha en form for forkjølelse, for det tøt ut snørr og guffe på enkelte av individene.
Enkelte hvalrossgrupper velger vanskelig tilgjengelige og ukomfortable hvileplasser som disse på Storøya på nordøstkysten av Nordaustlandet. Årsaken er at de er hunner med kalver. Faktisk var det så mange isbjørner på land, at vi ikke kunne gå i land! Det var både hanner og hunner med unger, så det var ganske så folksomt.
Hadde hvalrossungene ungene ligget på stranden, kunne isbjørnene ha klart å løpe raskt nok til å bite tak i en unge, før de hadde rukket å humpe seg til vannet og deretter svømt til dypt vann. På klippen kan de “dette ut” i dypt vann og “bli borte” for isbjørnen.
79.331152
19.731445
80.171215
27.685547
Last updated on 15 December 2020
